mochelen
Dutch
Noun
mochelen
Verb
mochelen
- play solitaire
Conjugation
| Conjugation of mochelen (weak) | ||||
|---|---|---|---|---|
| infinitive | mochelen | |||
| past singular | mochelde | |||
| past participle | gemocheld | |||
| infinitive | mochelen | |||
| gerund | mochelen n | |||
| present tense | past tense | |||
| 1st person singular | mochel | mochelde | ||
| 2nd person sing. (jij) | mochelt, mochel2 | mochelde | ||
| 2nd person sing. (u) | mochelt | mochelde | ||
| 2nd person sing. (gij) | mochelt | mochelde | ||
| 3rd person singular | mochelt | mochelde | ||
| plural | mochelen | mochelden | ||
| subjunctive sing.1 | mochele | mochelde | ||
| subjunctive plur.1 | mochelen | mochelden | ||
| imperative sing. | mochel | |||
| imperative plur.1 | mochelt | |||
| participles | mochelend | gemocheld | ||
| 1) Archaic. 2) In case of inversion. | ||||