oppikken

Dutch

Etymology

From op (“up”) + pikken (“pick”).

Pronunciation

  • Audio:(file)

Verb

oppikken

  1. to pick up, glean

Conjugation

Conjugation of oppikken (weak, separable)
infinitive oppikken
past singular pikte op
past participle opgepikt
infinitive oppikken
gerund oppikken n
main clause subordinate clause
present tense past tense present tense past tense
1st person singular pik op pikte op oppik oppikte
2nd person sing. (jij) pikt op, pik op2 pikte op oppikt oppikte
2nd person sing. (u) pikt op pikte op oppikt oppikte
2nd person sing. (gij) pikt op pikte op oppikt oppikte
3rd person singular pikt op pikte op oppikt oppikte
plural pikken op pikten op oppikken oppikten
subjunctive sing.1 pikke op pikte op oppikke oppikte
subjunctive plur.1 pikken op pikten op oppikken oppikten
imperative sing. pik op
imperative plur.1 pikt op
participles oppikkend opgepikt
1) Archaic. 2) In case of inversion.

Anagrams

This article is issued from Wiktionary. The text is available under Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 unless otherwise noted. Additional terms may apply for the media files.