øpa

See also: Appendix:Variations of "opa"

Old Swedish

Etymology

From Old Norse œpa, from Proto-Germanic *wōpijaną.

Verb

ø̄pa

  1. to scream, to yell
  2. to call

Conjugation

Conjugation of ø̄pa (weak)
present past
infinitive ø̄pa
participle ø̄pandi, ø̄pande ø̄pter
active voice indicative subjunctive imperative indicative subjunctive
iæk ø̄pir ø̄pi, ø̄pe   ø̄pti, ø̄pte ø̄pti, ø̄pte
þū ø̄pir ø̄pi, ø̄pe ø̄p ø̄pti, ø̄pte ø̄pti, ø̄pte
han ø̄pir ø̄pi, ø̄pe   ø̄pti, ø̄pte ø̄pti, ø̄pte
vīr ø̄pum, ø̄pom ø̄pum, ø̄pom ø̄pum, ø̄pom ø̄ptum, ø̄ptom ø̄ptum, ø̄ptom
īr ø̄pin ø̄pin ø̄pin ø̄ptin ø̄ptin
þēr ø̄pa ø̄pin   ø̄ptu, ø̄pto ø̄ptin
mediopassive voice indicative subjunctive imperative indicative subjunctive
iæk ø̄pis ø̄pis, ø̄pes   ø̄ptis, ø̄ptes ø̄ptis, ø̄ptes
þū ø̄pis ø̄pis, ø̄pes   ø̄ptis, ø̄ptes ø̄ptis, ø̄ptes
han ø̄pis ø̄pis, ø̄pes   ø̄ptis, ø̄ptes ø̄ptis, ø̄ptes
vīr ø̄pums, ø̄poms ø̄pums, ø̄poms   ø̄ptums, ø̄ptoms ø̄ptums, ø̄ptoms
īr ø̄pins ø̄pins   ø̄ptins ø̄ptins
þēr ø̄pas ø̄pins   ø̄ptus, ø̄ptos ø̄ptins

References

  • öpa in Knut Fredrik Söderwall, Ordbok öfver svenska medeltids-språket, del 2:2. Þ(TH)-Ö